Reolô hentar inspirasjon frå mange kantar, men det er alltid folkemusikken som luskar i bakgrunnen. Bandet vekslar saumlaust mellom hardtslåande og originale låtar, tradisjonelle slåttar, transebringande improvisasjonar og seige rockegrooves.
Tematisk omhandlar uttrykket i stor grad møter mellom utanforståande spelemenn og underjordiske krefter, gestalta av huldra. Medlemmane har på ulike hald blitt kritikerrost og prisbelønna. Anders Røine har til dømes både fått prisen som «Årets folkemusikar» og dei har vunne fleire Spellemannprisar.
Utdrag frå omtale i Klassekampen (Martin Bjørnersen) av konserten under fjorårets utgåve av improfestivalen Blow Out i Oslo:
Den nye generasjonen musikere her til lands med bakgrunn fra tradisjonsmusikken, skaper noe av den aller mest åpne og samtidig utfordrende musikken som blir laget i Norge (og Sápmi!).
Denne kvelden høres de ut som Parliament-Funkadelic live på et college i Michigan cirka 1971, banna bein! Det vil altså si funky og freaky som fy! Likevel har de all folkemusikalitet og kompetanse hundre prosent til stede i musikken. Det er musikk med en egenskap som all fri musikk ideelt sett skal ha: Du tror det ikke før du hører det.
Utdrag frå omtale av den same konserten i Salt Peanuts (Johan Hauknes):
Jeg opplever at kvartetten Reolô på sett og vis tar historien om musikken tilbake der den hører hjemme, som et verdsatt kulturelt fenomen med tykke lag av historier og tradisjoner som det er verdt å utvikle videre.
For det er det kvartetten gjør i det desidert siste settet under årets Blow Out-festival. Det er groovy som faen. Det er heftig dansende musikk som setter fart på blodomløp og energiomsetting i store muskelmasser. En gang i tiden ble uttrykket folk rock skapt, med norske fortegn husker vi jo gjerne grupper som Folque. Det Reolô presenterer vil jeg altså karakterisere som folk prog. Ikke for å distansere det fra folk-rocken, men for løfte fram de musikalske ambisjonene som ligger bak denne musikken.